Bloggingen har ikke vært på topp den siste tida. Ex.phil og ex.fac har tatt all energien min. Skole kommer foran alt annet. Samtidig er det viktig og opprettholde ting som betyr mye for tilværelsen. Ting som gjør deg glad. Bloggen gjør meg glad.

Hjernen min har mange gode bloggideer på lager. Jeg synes de er gode! Men jeg får ikke brukt dem for øyeblikket. Hjernen min streiker etter to timers forelesning. Jeg har faktisk en liste med bloggtemaer på bloggmobilen min. Tro meg, dette vil publiseres i nær fremtid!  Blondine må bare få litt overskudd! I mellomtiden ruger jeg godt på bloggtemaene!

Jeg vil bare informere om at jeg ikke har glemt bloggen, og det foregår absolutt ingen bloggtørke! Jeg har ufrivillig en miniatyrpause!

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Studenttilværelsen er ofte slitsom. Mange kan oppleve overgangen fra videregående til høyskole og universitet som svært brå. I mitt tilfelle er studentlivet litt ekstra krunglete. Sykdommen min gjør studietilværelsen vanskeligere enn hos en frisk og energisk student. Hjernen min vil så veldig gjerne rusle rundt med de andre studentene, samtidig jobbe på spreng, men kroppen er ikke enig.

En sykdom skal ikke stoppe videre muligheter i livet. Derfor må planlegging og hjelpemiddeler til. I mange tilfeller kan dette hjelpe studenter med å komme seg gjennom studier. Tilrettelegging kan være alt fra en PC, til liggerullestol. Det finnes utrolig mange tilretteleggingstiltak. Behovene er totalt forskjellig fra menneske til menneske.

Jeg har lagt ved noen bilder som gir et lite inntrykk av min studenthverdag. Rullestolen, som er en av de viktigste delene, har jeg ikke dokumentert. Mine levende hjelpere er heller ikke med i blogginnlegget. De er jo så klart den viktigste og mest avgjørende delen av studiehverdagen min. Men, mange av mine andre gode hjelpere er med i innlegget.

Jeg har store deler av skolelesestoffet på lydbok. Dette er et flott tilbud. Norsk lyd – og blindeskriftbibliotek leverer mine flotte lydbøker. Lydbøker er avgjørende for at jeg skal kunne studere. Siden sykdommen min begrenser kapasiteten i armene og nakkeområdet, er det veldig flott å kunne slippe å holde tunge bøker. Sittestillinger, som innebærer bøyd nakke, er ingen bra situasjon for meg.

 Spilleren til høyre er en spiller egnet for spesiallydbøker. Den har svært mange funksjoner. Hovedsakelig bruker jeg den til lydbøker, men den kan også brukes som mp3 spiller og diktafon. Spilleren til venstre er også en diktafon. 

Notatskriving er noe jeg ikke maker, på grunn av den svært vonde muskulaturen i armene og skuldrene mine. PC er enklere, men over lengre tid fungerer ikke det heller. Derfor bruker jeg diktafonen under forelesningene. På den måten slipper jeg å notere. Genial løsning.

Til slutt. Jeg synes det er viktig å ha små symboler rundt seg. Symboler som kan gjøre deg glad og positiv. Når motet er i ferd med å synke, blir symbolene en slags terapi. En påminnelse om at man MÅ stå på. Den rosa sommerfuglen symboliserer frihet. Et symbol faren min ga meg da jeg fullførte 6 års hjemmeskole. Jeg ble jo fri! Elefantkortet, med tallet 1, symboliserer at selv om en situasjon er STOR og TUNG, skal man ta 1 ting av gangen! Hver gang jeg får lyst til å gi opp, blir deppa over en vond situasjon, eller skulle ønske at jeg ble mirakuløst frisk, ser jeg på kortet og sommerfuglen. Begge minner meg blant annet om hva jeg har oppnådd, til tross for situasjonen min.

Jeg blir minnet om at det alltid er håp. Alltid en eller annen form for håp.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet kan sammenliknes med å gå i en bratt trapp. En lang trapp. Enkelte trappetrinn kan være dypere enn andre. Noen mennesker har en stabil ferd opp trappen, andre har en vanskelig ferd. Dette er en del av å leve. Kanskje er dette urettferdig, men jeg tror at tempoet ikke avgjør resultatet.

Hvert menneske har ansvar for hvordan de velger å konfrontere dype trappetrinn. Jeg mener at det ikke finnes noe regelverk på hvordan man gjør dette, og det finnes heller ingen tapere.  Jeg mener også at det er lov å falle ned fra trappen, så lenge man begynner å klatre opp igjen.

Mennesker trenger å finne sitt særegne tempo for å komme seg opp trappen. Noen mennesker går i et raskt tempo, andre trenger mer tid. Jeg er en av dem som trenger mer tid, og jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg kunne hoppet over de dype trappetrinnene i blant.

Noen ganger faller jeg ned flere trappetrinn. Da må jeg starte fra nytt. Men jeg tror faktisk at jeg oppnår like mye som de hastende. Dersom jeg hadde hastet meg opp trappen, hadde jeg fått smake på konsekvensene i etterkant. Jeg tror at mennesker som haster seg opp trappen, og kanskje hopper over de dype trappetrinnene, vil møte på konsekvensene av handlingen senere i livet.

Alle mennesker har forskjellige mål og ambisjoner. Noen kommer seg opp trappa, etter å ha konfrontert både dype og mindre dype trappetrinn.  Til slutt er de på oppløpssiden. Ved mål, mottar de seierspokalen.

Ikke alle får muligheten til å nå sine høyeste mål. Kanskje når de aldri toppen av trappen heller. Disse menneskene er ikke tapere selv om de ikke mottar pokalen ved målstreken. Mennesker som ikke har muligheten til å oppnå sine høyeste drømmer og ambisjoner føler kanskje et tap, men de er ikke tapere. På veien mot mål godtar de ofte situasjonen de er i og blir tilfredse med et delmål. Det er en seier det også!

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er fersk student. Mitt nye hjem befinner seg midt i studentsmørøyet. Området er faktisk veldig vakkert, men jeg kan ikke si det samme om oppførselen til noen av studentene.

Jeg var forberedt på at det ville forekomme festing og bråk. Slikt må man regne med når man flytter til et område hvor det bor mange studenter som er tørste på alkoholholding væske. Men at det skulle være såpass mye fyll og russetidoppførsel, skuffet meg faktisk litt.

Fadderuka er et av årets høydepunkter for mange. Uka er en flott måte å komme i kontakt med nye folk, samt bli kjent med omgivelsene. Jeg ser helt klart de positive sidene. Men jeg synes det oppstår alt for mye festing og tull. Jeg trodde at man hadde fått mer modenhet i topplokket etter videregående. Hvorfor ble ikke den verste delen av umodenheten lagt igjen i russelua? Jeg synes det var trist å se mine eldre ”forbilder” urinere på utsiden av vinduet mitt. Det var også skuffende å måtte se den eldre garde løpe rundt i leopardkorte kjoler, sørpefulle.

Kanskje er jeg kjedelig som kritiserer en del av studentlivet som mange karakteriserer som viktig.  Jeg synes det er viktigere å huske studenttiden. Ikke minst, bruke pengene mine på andre ting en væske som gjør deg høy på pæra, og angrende dagen derpå. Det er ikke å se bort i fra at mange heller nedpå for å oppnå bedre sosial kontakt. Men, ikke missforstå meg. Alkohol kan være hyggelig i mange sosiale forbindelse r, men i kontrollerte mengder.

Hvorfor må noen markere inngangene til nye livsfaser med alkohol og dårlig oppførsel?

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå føler jeg at aldringsprosessen kan stoppe opp. Jeg trenger egentlig ikke å bli noe eldre. Hadde det ikke vært en fantastisk oppdagelse å kunne stoppe aldringen av mennesket, men fortsette modningen av jeget? Jeg vil ikke ende opp med en modenhet som en tjueåring når jeg er femti. I min levetid tror jeg celledød er noe som blir vanskelig å unngå.

 Kanskje mine eventuelle etterkommere får muligheten til å leve et ekstremt langt liv? Jeg har troen på at mennesker i fremtiden kommer til å leve veldig lenge. Spørsmålet er om dette er et pluss? Kanskje har vi det like godt i nåtidens realistiske nitti-hundre leveår?  

Jeg er altså tjue år i dag. Feiringen fant sted i går. Jeg hadde en veldig koselig kveld. I dag har hyggelige meldinger tikker inn på mobilen, det setter jeg stor pris på. Jeg er ikke akkurat i gledesrus på bursdagen min, dessverre. Kroppen min er svært sliten og øm. En lang uke ligger bak meg. Ekstreme mengder planlegging må til når man trenger en tilrettelagt hverdag, og spesielt mye kaos blir det når man skal flytte hjemmeifra. Nå begynner brikkene å falle på plass.

 Smertestillende må til for at jeg skal komme meg gjennom dagen, og takk og pris for at noen oppfant sofaen. Jeg prøver å tenke tilbake på den hyggelige kvelden jeg hadde i går. Fine gaver fikk jeg også.

Hurra for meg.

 Thomas og meg feirer, udødelige studentkaktuser etter mitt øsnke, og bursdagsgaven fra Thomas.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende